MILITÆRHISTORISK SAMLING - Karasjok ulykken

ka03, 2 svenske Fiesler Storch evakuerer pasienter.

ka05, Det er langt ned

ka02, Dakota på flyplass i Nordnorge

ka18

ka04, Dropp

ka07, pasienter klargjøres av dr Wergeland

ka08, Dr Wergeland og søster Ella

* SØSTER ELLA KROGH`S NOTATER Karasjok mai 45

Vi er kommer vel fra ”utkastelsen” både overlege Semb, dr Wergeland og jeg selv. Ikke så meget som en skramme har vi fått! Hele vårt utstyr, instrumenter og medicamenter, kom dalende etter oss i sine papirskjermer.
Det er allerede to dager siden vi kom hit opp. Jeg har ikke tenkt å skrive noen dagbok som dr Wergeland, men bare noen notater om arbeidet og hvordan vi innrettet oss, mens jeg enda har det i frisk erindring, kanskje med et lite innslag av en personlig mening eller tanker.
3/5-45. Kirken er det eneste huset som står igjen her oppe, og den er nå innredet til sykehus, før var den handelsbu. Alt er meget primitivt og tungvindt, men vi får være glade for at vi i det hele tatt har et hus å være i.
Rommet før vi kommer inn i kirken er – ja hva skal jeg kalle det? Et altmuligrom – steriliseringsrom, kjøkken, spiserom ja til og med soverum.
I selve kirken de syke. Pasientene var temmelig medtatte, enda sanitetstroppen hadde ydet utmerket hjelp med blodtransfusjon og sårbehandling så langt medikamentene og bandasjesakene strakk til. Sengetøyet var temmelig elendig, fillet og skittent. Finnmarkingene hadde gitt det de kunne avse, og som rimelig er har ikke de noen overflod å gi av.
Her har jeg for første gang sett Penicilin i bruk. Hver 3 time i flere dager har pasientene fått sine injeksjoner.
Utpakkingen begynte før vi hadde fått ned alt fra flyet. – Først og fremst var det steriliseringen det stod på. Autoklavene har vi med, men de tar bare en boks av gangen. Heldigvis hadde overlegen sørger for å få med sterilt tøy til en operasjon, noen sterile instrumenter, så vi kunne nesten begynne med en gang.
Instrumentene ja, - jeg vil aldri glemme dr Wergeland da vi lå på hue foran instrumentkistene og plukket fram bestikkene.
Jeg lurte så på hvilke tilfelle overlegen hadde tenkt å operere først, dr Wergeland visste det heller ikke og istedenfor å spørre bad han rett og slett overlegen finne frem de instrumentene han hadde bruk for!!!
Jeg bad en stille bønn om å få lov til å forsvinne under jorden, men merkelig nok ble det ikke oppfylt!! Svaret fra overlegen ble selvfølgelig deretter: ”Det bør søster kunne gjøre!” jeg kjente blikket i ryggen.
Du skal få instrumentene tenkte jeg – du skal få dem alle sammen, en ting var i alle fall sikkert – alle arteriepinsettene skulle med. Jeg husker nemelig fra før – å gi overlege Semb art. pinsetter var som å kaste dem i et bunnløst sluk. En annen ting, husk å tre dobbelt i nålene -!
Boksen var pakket og instrumentene var i kok.
Så var det operasjonsstuen. 2 dobbelte ulltepper skiller operasjonsstuen fra sykestuen. Da jeg kom innlå pasienten alt på bordet og overlegen stod ferdig til å vaske seg, så noe overflødig tid hadde jeg ikke. Men la meg nevne et par ord om inventaret til den operasjonsstuen som stod til vår rådighet. Det var to bord, foten av døpefonten og en stor pappeske. Et av bordene stod midt på gulvet, det var spikret sammen av noen planker og tjente som operasjonsbord. Et annet mindre bord som står inntil veggen ble brukt til å dekke opp sterilt tøy, hansker og instrumenter på. Foten av døpefonten var assistansebord, skjønt den var i minste laget, alt for lite til alle de ”Sembske pinsettene”. Pappesken ble det fineste vaskestativ og senere et udmerket gipsbord.
Første operasjon var en aptostomi i local am. Pasienten var meget medtatt og uklar. Det gikk stille og rolig, men hvor jeg grudde! Jeg hadde nemlig ikke rundslipte nåler å gi overlegen til blæren. Vi hadde ikke fått det med så jeg var uten skyld! Men jeg var likevel forberedt på å få nåleholderen i hodet men nei da, da overlegen spurte om nålene var rundslipt, og han fikk til svar at vi bare hadde skarpe nåler med oss, brukte han de han fikk. Men det var ikke bare rundslipte nåler vi manglet, Petzer kateter fantes heller ikke. Jeg måtte igjen si at vi ikke hadde da overlegen spurte om Petzer - men kan overlegen bruke denne , spurte jeg spakt og leverte ham en MAVESONDE!! Det var det beste jeg kunne finne i farten, og mavesonden ble godtatt. Dette kan kanskje etterpå synes å være bagateller, men det var sandelig ikke bagateller det øyeblikket.
Jeg kommer plutselig til å tenke på noe, - mellom to operasjoner stod jeg og brukte av flasken med ”96”, en god slump forsvant i min bolle med silketråder. Da kjente jeg plutselig overlegens øyne svi slik i ryggen min at jeg uvilkårlig snudde meg. Blikket hans var ikke til å misforstå! Tro meg, jeg tok aldri mer av den flasken, - ikke til det bruket i alle fall.
Jeg har ikke her nevnt hva vi gjorde med hver enkelt pasient, det blir for mange gjentagelser, men alle 10 var de inne til behandling. Bare øynene ble ikke rørt, for hvis det er muligheter for å få ambulansefly fra Sverige som kan ta pasientene til øyespesialist i Boden, vil overlegen ikke gjøre noe med dem foreløpig.
Mens pasientene ble behandlet på bordet ble sengen stelt, ny madrass, rent sengetøy og der det trengtes ble det lagt luftringer eller varmeputer.
Tøy hadde vi det forresten ikke flust med. Jeg kunne for eksempel ikke skifte rent laken på operasjonsbordet for hver pasient, men brukte det på begge sider.
I nøyaktig 12 timer holdt vi på, og da var jeg trøtt. Jeg sovnet nesten før jeg la meg ned, og sov, hvor lenge? Det aner jeg ikke.
4/5-45. Jeg ble vekket av dr Wergeland som sier at overlegen vil gå visitt og skifte på pasientene. Jeg ble lys våken, samtidig litt ergelig og flau over ikke å ha alt ferdig til overlegen skulle begynne. Øynene til pasientene ble det fremdeles ikke gjort noe med for vi håper på fly, bare været blir nogenlunde. Men skulle mot formodning flyene ikke komme, vil overlegen operere lørdag morgen klokken 0800. De tre andre søstrene som er her, har stellet på pasientene, og de ser allerede bedre ut og har begynt å spise litt.

5/5-45. Vi har i hele dag gått og tittet og lyttet opp i luften, kommer ”Storchen” i dag da? KL 1800 kom den, og spør om glede. Den var skadeskutt stakkar, de ville ikke ha noe med Storchen å gjøre i Kautokeino, og skjøt på den så godt de kunne men traff den bare litt i vingen. Vi tok med glede imot storken! Den har allerede reist av gårde igjen med 2 øyepasienter, og hvis været holder, kommer det 2 nye storker i morgen.
På denne måten tømmes sykehuset vårt, og vi selv kan snart tenke på tilbakereisen.

ka15, Skjermen er på

ka11, Klar med utstyret

ka22

ka0, Kirken i Karasjok nå hospital

ka12, Pasienter og lege

ka10, Dr Wergeland søster Ella og overlege Semb

ka21, Balchen skal komme, vi rydder plass.

ka19, Balchen kommer.

ka20, Balchen kommer med utstyr

ka14, Oberst Balchen på Kallax

ka06, En dakota med sitt manskap

ka16, Överste Von Porat og Bernt Balchen

ka17, Svenske offiserer med oberst Balchen

Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Mjøsby, fdpuls og Mitt Finnmark (onsdag 8. juli 2009).
http://finnmarkunderhakekorset.origo.no/-/bulletin/show/363004_-mai-1945-ble-22-norske-soldater-drept-i-mineulykke

Bjarne Smeby (90), pensjonert barnelege fra Elverum, er en av de få gjenlevende reservepolitisoldatene som var i Karasjok 1. mai 1945.
Tyskerne var forlengs jagd ut av Finnmark av Sovjets Røde Hær, mens resten av landet var fortsatt under Hakekorset. Det hadde kostet Sovjet 2.122 soldater og nå var det nordmennene som skulle ta resten av jobben.
Etter russerne kom det 300 norske soldater fra Skotlandsbrigaden og etter de igjen fulgte det omlag 2.400 mann fra de norske polititroppene i Sverige. Bjarne Smebys avdeling kom i midten av februar 1945 med Bernt Balchen og hans DC 3 fly fra Kalix i Sverige til Kirkenes. Oppdraget de hadde fått var å komme seg etter tyskerne for å presse de ut av Finnmark og da måtte de vestover. I øst var det “bare” en befolkning i nød og noen russiske soldater.
Det så forferdelig ut i Øst-Finnmark og de måtte snegle seg vestover fordi veiene var gått fullstendig i oppløsning og minefaren stor.
Oppdraget var at de skulle til Alta for å bryne seg på tyskerne, men det ble oppgaver nok med å berge befolkningen fra alle minene som var lagt igjen. I etterkant forteller opptegnelser at omlag en kvart million miner ble gravd opp i Finnmark det første fredsåret. I årene etter freden var det tyske krigsfanger som måtte grave opp og destruere sine miner, noe som ettersigende strider mot Geneve konvensjonen.
Men i 1944 var det ingen tyske krigsfanger i Norge, så det måtte norske soldater til få å rydde unna svineriet.

For de unge norske politisoldatene var det minst like farlig å drive med minerydding som å komme i kamp med tyskerne. De var totalt uforberedt på mengden av minefellene og det måtte stadig til med utdannelse av flere ryddere.
Den 1. mai var vanlig hverdag for soldatene. En tropp fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II skulle ha en leksjon i minetjeneste, altså opplæring av flere soldater i hvordan man skulle desarmere miner og feller.
En annen avdeling, den motorsykkel ordonans troppen Bjarne Smeby var sjef for, skulle gjøre syklene klare for inspeksjon. Major Andersen skulle komme til kompaniet utpå dagen.
Mens de vasker syklene på en slette ikke langt fra elven blir det hektisk trafikk over sambandet.
Kompaniet forteller at det går rykter om en eksplosjon? Men Bjarne Smeby må bare si at det er helt ukjent for de. Intet er hørt der de står under brinken.
Men like etter kommer kompanisjefen selv til vaskeplassen og insisterer at noe må ha skjedd. De hadde hørt et smell helt ned i Karasjok og en røysøyle stiger mot himmelen.
Stedet der motorsykkeltroppen driver med puss ligger 10-15 meter lavere i forhold til plassen hvor minetjenesten foregår. Så Smeby må igjen si at de har ikke har lagt merke til noe som helst.
Sammen klatrer han og kaptein Tøndevold opp over skråningen og da får de se et skrekkelig syn.
En større antall soldater ligger spredt rundt omkring, uten tvil døde.
Innvoller, hodeløse lik, armer og bein ligger strødd. Store røde flekker i snøen.
Noen soldater har kommet til og driver febrilsk med førstehjelp, men det er fullstendig kaos.

En av de overlevende, som ikke var med på selve leksjonen, men befant seg litt lengre bort i sanitetstjeneste kunne fortelle at temaet var stridsvognminer og hvor mange kilo trykk en Tellermines tennsats tålte.

Troppens sersjant skulle lære opp soldatene i de forskjellige tennsatser som ble brukt på minen. Tellerminen skulle i teorien tåle et trykk opp til 325 kg i motsetning til hoppminene som gikk av for et godt ord.
En del av instruksjonen gikk ut på at man på ingen måte skulle ikke stole på at Teller stridsvognminen måtte ha over 300 kg trykk for å gå av. Et voksent menneske var tungt nok til å få avtrekk på minen og nå skulle leksjonen vise det i praksis.
Foran seg hadde sersjanten 2 Tellerminer.
Han hadde tatt ut utløsermekanismene i begge minene, men i den ene utløsermekanismen hadde han satt inn en salongpatron hylse som skulle gi fra seg et lite smell for å demonstrere at et menneske var tungt nok til at utløsermekanismen ville ha tent sprengstoffet. Men i teorien skulle soldatene bare høre et lite smell fra salonghylsen, denne hadde ikke nok futt i seg til å få minen til å gå av. Slik ble det ikke.
Han skrudde utløsermekanismen på plass, nå med en salongpatron hylse der tennsatsen skulle være.
Minen satte han opp den den andre.
Sersjanten ba om en frivillig til å tråkke på minen(e), det skulle bevises at det var helt ufarlig.

Det var ikke noen som så frem til dette med lyst og iver og først etter mye nøding var det en som kom nølende frem.

Bjarne Smeby ble fortalt at soldaten kom fra ytterkanten av ringen og angivelig skulle ha hoppet på minen.
Et voldsomt smell, trykk og en ildsøyle var resultatet.

Da sanitetssoldaten kom til seg selv lå det 18 døde og ett dusin lemlestede og skadde soldater.
Senere skulle antall døde øke til 22.

Bjarne Smeby, som etter krigen utdannet seg til lege, sier at dette var det desidert verste synet han har sett og kommer aldri til å glemme det.

De skadde ble fraktet til den eneste bygningen som sto etter at tyskerne hadde svidd av bygda halvåret før. Det var kirken i Karasjok som straks ble omgjort til førstehjelpspost.
Men den medisinske ekspertisen på stedet var nesten fraværende, heldigvis hadde den norske avdelingen godt med sanitetssoldater. Men likevel var det påkrevende at de måtte få hjelp fra Stokholm hvor en norsk kirurg, dr. Semb, og en sykepleier i en fart ble sendt nordover med fly. Det var ikke mulig å lande i Karasjok og de to ble utdannet i fallskjermhopping på 2 minutter. Og det skjedde mens Dakotaen var på vei til ulykkesstedet.

Nå var det hastverk og det trengtes en førsteklasses kirurg på stedet.
Bjarne Smeby sto og så på at det hoppet ut folk i fallskjerm og først etterpå fikk han vite at de to hadde aldri hoppet før.
For et mot de to sivile fallskjermhopperne utviste.
Smeby syntes også det var trist å se på de uskadde soldatene som kom til og lette etter sine kamerater blant døde og sårede.

Bjarne Smeby er nå pensjonert, naturlig nok, har oppnådd den anseelige alder av 90 år og bor fortsatt hjemme sammen med sin Aase (87) i Elverum. Aase er forresten fra Sulitjelma og selv etter så mange år kan man høre en vakker nordnorsk klang i stemmen.

Jeg var hjemme hos de i Elverum og så kunne han fortelle at han var godt kjent i Finnmark og hadde tilogmed sovet en natt på festningen i Vardø.

Hvorfor var du der, spurte jeg, men så kom jeg plutselig på at jeg nylig hadde lest boken om svenske soldatene som kom i skyggen av Englendersoldatene, Milorg og gutta på skauen,
Tilsammen hadde over 15.tusen nordmenn meldt seg til frivillig tjeneste i Sverige og fått en solid militær utdannelse og gjort viktig innsats i Norge i de farlige mai dagene 1945.

Dr. Wergelands dagbok	Dagbok för Kirunagruppen.	Forslag til dekorering.
Sambands Kart	Ny radioavdeling	Sanitetsavdelingen