MILITÆRHISTORISK SAMLING -I GAUSDAL, GREBE

Operasjon Grebe.

Operasjon Grebe.
Det var viktig for de allierte å ødelegge/forstyrre tyske kommuniksjonsveier. Høsten 1943 ble det fra den allierte overkommando (SHAEF) gitt orde til hovedkvarteret til Special Force i England om å starte forberedelser til å ødelegge jernbaneforbindelser i Norge. Mange fra kompani Linge ble utdanner til å drive sabotasje mot jernbane , og var allerde ferdig utdannet denne høsten. Flere grupper fra 3-6 mann lå klar på Special Training school 26 (STS 26).
En gruppe på 6 mann med mye utstyr ble på slutten av oktober sendt til Norge i to fly. Planen var at de skulle opprette en base i Sollia området for å kunne drive sabotasje på jernbane både i Gudbrandsdalen og Østerdalen. Et av flyene navigerte feil og tre menn ble sluppet i fallskjerm over åpent vann. Alle tre omkom.
De tre andre opprettet base i Sollia, men radiostajonen hadde gått tapt slik at gruppen måtte gå til Sverige for å få kontakt med sin ledelse i England.
Januar 1944 ble gruppen forsterket med Jon Gunleiksrud og Oddvar Dobloug og sendt tilbake til Sollia. Operasjonen fikk kodenavnet Grebe Red. Det ble utført sabotasje flere steder i begge dalføre. Gruppen skulle også utarbeide planverk for mobilisering av Milorg når dette ble nødvendig.
Kilde: Kompani Linge, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1949.

Operation Grebe.

It was important for the allies to destroy or disrupt German communications. During the autumn of 1943, the Allied High Command (SHAEF) ordered the headquarters of the Special Force in England to begin preparations to destroy the railway links in Norway. Many from Company Linge were trained to conduct sabotage of railways, and had already finished their training this fall. Several groups of 3-6 men were ready at the Special Training School 26 (STS 26).
A group of 6 men with a lot of equipment were at the end of October sent to Norway in two aircrafts. The plan was that they would establish a base in the Sollia area in order to conduct sabotage on the railways both in Gudbrandsdalen and Østerdalen. One of the planes got navigational problem, and three men were dropped by parachute over open water. All were killed.
The three other established base in Sollia, but the radiostation had been lost. In order to get in touch with their HQ in England, the group had to go to Sweden.
January 1944 the group was reinforced with Jon Gunleiksrud and Oddvar Dobloug and sent back to Sollia. The operation was codenamed GREBE Red. Sabotage was carried out in several places in both valleys. The group should also draw up plans for the mobilization of Milorg when this was necessary.
Source: Company Linge, Gyldendal Norwegian publishers, Oslo 1949

MOTSTANDSKAMPEN på det indre Østlandet - Kartskisse

22 dager etter at Gunnar Hanssveen og 517 andre birkebeinere hadde gått i mål på Lysgaardsjordet i 1940, var tyske krigs og transportskip på veg nordover med Norge som mål. Den 9. april begynte okkupanten sin voldsferd nordetter Østlandets dalfører.
Tyskernes fremrykning nordover Østerdalen gikk omtrent parallelt med operasjonene i Gudbrandsdalen. Elverum ble bombet og ødelagt den 11. april. Til Rena kom tyskerne den 21. april etter å ha brutt gjennom en norsk stilling ved Åsta noen kilometer lenger sør.
Den 22. april kom de første tyske tropper til Lillehammer. Det var til dels heftige kamper sør og nord for byen, men Lillehammer selv ble tatt uten ødeleggelser. En teori vil ha det til at tyskerne alt da hadde utsett den lille idylliske Mjøsbyen til et av sine viktigste kvarterer i Norge.
I de fem påfølgende krigsårene gikk ingen birkebeinere om kapp over fjellet med nummer på brystet. Men i traktene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen ble det tatt mange harde tak i disse årene, langs flyktningeruter, under våpenslipp og våpentransporter. Det ble lange turer både til fots og på ski. Skiløperne sluttet seg til fronten mot landets nye makthavere like selvfølgelig og helhjertet som andre norske idrettsmenn. Med sin kondisjon og sin evne til å ta seg frem i skog og fjell kom mange av dem til å spille sentrale roller i motstandskampen.
Vinteren 1943 gikk det en flyktningerute mellom Sjusjøen og Rena og en av dem som tok imot flyktningene på Rena var mannen som har tatt imot mange birkebeinere siden: Leif Norberg.
I 1941 var Norberg ansatt på lensmannskontoret hos lensmann Renolen, og det hendte nok at lensmannsdrengen lurte unna en del av de våpen som ble innlevert. Høsten samme år fikk Erling Riddervold i oppdrag å organisere den militære motstandsbevegelsen i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmark. Norberg sa opp jobben ved lensmannskontoret og ble områdesjef og senere distriktssjef i Milorg. Trening i vinterkrig hadde han som frivillig i Finlandskrigen, hvor han var ved fronten fra første til siste dag. De første faste flyktningerutene ble opprettet i 1942.
Norbergs lederskap og resultater under motstandskampen, hans militære kunnskaper, og ikke minst hans sterke forsvarsinteresse og fortellerevne gjorde at han i etterkrigstiden ble en hyppig forespurt foredragsholder. Han innehadde også flere tillitsverv i forsvarssammenheng. Han har vært leder av Elverum og omegn forsvarsforening og i flere år leder av distriktsrådet for HV-05. Leif Norberg gikk bort i 1994.
Leif Norberg hadde mange forsvars- og forsvarshistorisk interesserte venner blant distriktets HV-befal og mannskaper, blant disse var Roar Hartold fra Elverum. I tillegg til sitt ansvar for Sør-Østerdal HV-avsnitt 051s rekylfrie 106mm kanontropp, hadde Hartold i min tid som områdesjef ved Elverum HV-område (1972 – 1984) og senere avsnittssjef for HV-051 (1984 – 1997), også ansvaret for en meget aktiv HV-ungdomsgruppe på rundt 50 deltagere i mange år. Under hans ledelse fikk blant andre våre kjente skiskyttere Kjell Søbakk og Sigvart Bjøntegård utviklet sine skyte ferdigheter. Hartold var også i flere år medlem av den norske kontingentledelsen ved de årlige HV-ungdomsutvekslingene med den amerikanske HV-ungdomsbevegelsen. Gjennom denne virksomheten og sin sterke interesse for heimevernet og forsvarshistorien, utviklet det seg undertiden et interessevennskap mellom Hartold og Norberg. Dette førte til at Norberg , etter en foredragskveld i forsvarsforeningen, overleverte sin flippoverkartskisse over hjemmefronts-virksomheten i distriktet som en personlig gave til en meget interessert Hartold.
Da Hartold mistet sin hustru på slutten av 80-tallet, flyttet han til USA. Han bor nå i St NE Little Falls i staten Minnesota. (phone 001-320-632-3573)
Før avreisen til USA, tok Hartold kontakt med meg, og spurte om jeg kunne ta vare på kartskissen, hvortil jeg svaret ja. Skissen ble plassert i et kogger sammen med en del annet kartmateriale av mer sivil karakter, og kartskissen har i tiden fram til senvinteren forrige år, hvor jeg som pensjonist fant tiden inne for å rydde hjemmekontoret, ikke vært etterspurt eller på andre måter aktivisert min bevissthet.
Da jeg i juni i år, som en del av programmet for et vennetreff for Krigsskolekullet 1967 på Lillehammer, besøkte det interessante private militærhistoriske museet i kjelleretasjen hos Geir Arild Høiland på Follebu, ble jeg overbevist om at jeg hadde jeg funnet et meget passende sted for kartskissen.
Jeg har vært i telefonsamtale med Roar Hartold, som syntes ideen var utmerket, og eierskapet til kartskissen er nå overført til Høiland, med den betingelse at undertegnede og Roar Hartold mottar en A3 kopi av den.

Knut Sørlundsengen /s/